INNHOLD

GAMMELT

LENKER

Besøk Vitensenteret!

Bloggarkivet

onsdag 29. desember 2010

Obs. rapport, 28. desember 2010

Jeg og Sigmund dro til Arildsåsen med 22-tommeren. Det var sære forhold. En skybanke lå over byen mot vest, og det var vind med retning omtrent langs kanten av fronten, så den lå omtrent stille – Bare krøp sakte men sikkert nærmere oss. Lys fra byen ble reflektert fra banken og mot oss. Men en times tid var den langt nok unna til å utføre givende observasjoner på det meste av himmelen, og grensemagnituden var kanskje 5,5. Melkeveien var synlig, men ikke av god kontrast. Seeingen var dårlig. Temperaturen var -6 grader C og det blåste! Vi begynte kl. 19.40.

NGC 821, galakse i Aries: Ble observert ved 250x. Stjernene rundt var tykke pga. seeingen. Galaksen hadde en kjerne med høy overflatelysstyrke og var litt avlang, hadde ikke stor utstrekning. Seeingen var av den ordenen hvor diffuse objekter som galakser begynte å lide!

NGC 877, galakse i Aries: Var rett ved en stjerne av ca. 8. magnitude. Galaksen var diffus, avlang, samt tykkere og større enn forrige. Kanskje ujevn? Uten klart kjerneparti. Økte mot et bredt intensitetsplatå. Stod greit frem ved 250x. Forstørrelsen hjalp også på å redusere bakgrunnslyset i disse mindre enn gode forholdene.

NGC 870 og 871, galakser i Aries: Disse var rett ved 877, mot vest. Begge var mindre. NGC 871 var den største av de to, men hadde lavest overflatelysstyrke (dog ikke direkte lav). NGC 870 var veldig liten, men hadde høyere overflatelysstyrke i det som må ha vært en liten intens kjerne. 250x.

(Kommentar, 29.12.2010: NGC 870 er for svak til at jeg kan ha sett den i kveld – mag. 15.5. Selv om denne oppførte magnituden kan være feil, var det nok en utsmurt stjerne jeg så.)

NGC 972, galakse i Aries: Var tydelig avlang, nokså lyssterk. Kjernepartiet hadde ikke veldig høy intensitet, men var sterkere enn resten, og dessuten avlangt. 250x, og seeingen fortsatt ille – Men galaksen var likevel diffus i forhold til stjernene rundt :-)

NGC 2146, galakse i Camelopardalis: Denne hadde vi observert nylig ved en av våre andre turer hit, og slo meg som en av de mer interessante. Kontrasten var dårligere i kveld, men ved 250x var fortsatt en støvsky synlig i sidesyn nær kjernen, hvor den stod frem tydeligst. Med sidesyn og tid hadde galaksen betydelig utstrekning. På bilder sees at den korte støvskyen ikke er parallell med galaksens store akse, og dette kunne også sees visuelt. Et flott objekt under gode forhold.

NGC 3183, galakse i Draco: En galakse av moderat størrelse, tykt avlang uten tydelig kjerneparti. 250x.

Skybanken hadde nå drevet litt lenger innover på vesthimmelen.

Vi gikk kjapt innom M81 og 82 ved 120x for å gå innom minst ett høydepunkt. De måtte sees separat ved den forstørrelsen. Forholdene til tross – M82 var vakker, kontrastrik og med nesten skarpt definerte strukturer. Både de lyse samt svakere delene utover ble sett godt. M81 var kraftig, stor, men strukturløs.

PK 164+31.1 (Jones-Emberson 1), planetarisk tåke i Lynx: Denne hadde jeg ønsket å se lenge og nå hadde jeg endelig fått den på observasjonslisten. Merk at dette ikke er det samme som Jones 1, som er i Pegasus. J.-E.-1 befant seg i den beste delen av himmelen, og med OIII-filter ble den sett greit i sidesyn da den drev inn i feltet. Det var en stor, diffus, utblåst boble av lav overflatelysstyrke. Hadde et mørkegrått utseende. Sigmund så den også etter kort tid. Så vidt jeg kunne huske var den mindre enn Jones 1, og hadde litt mer smultringkarakter (men av lav kontrast). 120x.

NGC 188, åpen hop i Cepheus: Denne befinner seg under 5 grader syd for den nordlige himmelpolen. Skybanken med sitt reflekterte lys hadde sakte kommet nærmere og forholdene led. Hopen var ganske stor, og hadde i sidesyn mange, ytterst svake stjerner, foruten noen sterkere som kan ha vært overlagret. Ved bevegelse av feltet skilte hopen seg ut som en utstrakt sky av stjerner, men ikke tettpakket.

Trumpler 1, åpen hop i Cassiopeia: Nå hadde noen tynne skyer utenfor skyfronten kommet nær dette området. Tr 1 var likevel en attraktiv hop med 4 sterke stjerner på en linje (en var dobbel), omringet av noen svakere som gav den moderat rikdom, og den var godt adskilt fra bakgrunnen. De svakeste stod frem dårlig nå.

Vi gikk så kjapt innom et par åpne hoper, mens det enda var mulig. M103 i Cassiopeia var vakker med flere lyse stjerner, samt en oransje, og stod frem pent mot bakgrunnen. Sigmund gikk så inn i huset og varmet seg. M35 og NGC 2158 i Gemini var vakre sammen ved 85x, og svært forskjellige. M35 var stor, med lyse stjerner og "åpen" karakter. NGC 2158 var en veldig kornete, kompakt sky med flere oppløste stjerner. NGC 2392, Eskimotåken, var en veldig lyssterk rund skive ved 85x. Seeingen var veldig dårlig her nede mot øst, så det var ikke mye vits i å gå opp i forstørrelse på den.

Vi avsluttet rundt kl. 20.45.

søndag 26. desember 2010

Obs. rapport, 26. desember 2010

Observasjoner fra Arildsåsen med 18-tommer f/4.4. Det var bikkjekaldt, rundt -12 grader C. På veien til stedet viste bilens termometer ved ett tidspunkt -19 grader. Snø reduserte forholdenes kvalitet, men luften var ikke så aller verst og bedre enn fryktet med all snøen. Melkeveien var klar om ikke kontrastrik, og det var mye stjerner på himmelen. Dårlig seeing til å begynne med (kan også ha vært speiltermikk), bedret seg noe utover. Begynte kl. 18.15.

NGC 1023, galakse i Perseus: Dette er en av de sterkeste galaksene i Perseus. Var en utstrakt, avlang galakse med lyssterk, liten kjerne. I sidesyn strakte galaksen seg ut diffust til hver side. 95x forstørrelse.

IC 239, galakse i Andromeda: Ble skimtet som en svak dott nær noen stjerner. Under en grad vest for NGC 1023. IC 239 hadde litt for lav overflatelysstyrke for disse forholdene. 95x.

NGC 7419, åpen hop i Cepheus: Tettpakket, meget liten hop med nokså svake stjerner, en sterkere overlagret. 95x, 143x. Godt adskilt. Tommy telte 17 stk., kan ha inkludert noen av de sterkere rundt (?).

NGC 1184, galakse i Cepheus: En flat galakse, i likhet med 1023, men mye mindre og svakere (dog ikke svak som sådan). Hadde et lite kjerneparti. Fremstod tydelig. 143x. Ved 190x ble bildet forbedret. Hadde en avlangt lysere del nær midten.

NGC 1055 og M77, galakser i Cetus: Kontrasten var meget dårlig her nede på himmelen, og 1055 ble bare sett som en avlang lysning. Skuffende – Den skulle ellers ha fremstått med synlig støvbånd ihht. det jeg har hørt. M77 derimot var veldig intens i kjernen og i et lite sirkulært område rett rundt. Dette området virket ujevnt, med antydning til noe ringformet mørkere.

M33, galakse i Triangulum: Denne var sett litt bedre den 30. november (se rapport). Imidlertid var den diffuse spiralen synlig i sidesyn, og galaksen stor og tydelig. 95x

NGC 246, planetarisk tåke i Cetus: Denne var enda lavere på himmelen enn M77 (-12 grader dek) og var litt forbi kulminasjon. Men denne var interessant og givende å se! Ved 95x og med OIII-filter (som må ha hjulpet godt her nede) var den stor og ujevn, lysere i kanten. Noen overlagrede stjerner gav den et sært utseende. 143x og UHC-filter var også bra. Et høydepunkt grunnet sin størrelse, og fordi den ble sett så bra såpass lavt.

PK 103+0.1, planetarisk tåke i Cepheus: Denne ble sett ved 95x og m/OIII-filter som en grå flekk/skive, noe svak, men ikke vanskelig. Ved (antakelig) 190x og UHC-filter var den tydeligere, kanskje ujevn, men ikke definerbart. Liten, grå og rund.

IC 1454, planetarisk tåke i Cepheus: Synlig som en liten grå flekk ved 95x og m/OIII-filter. Ved 190x og UHC-filter var denne en klar rund skive, lett å se og med god overflatelysstyrke. Svak antydning til ringstruktur i sidesyn. Nær en ca. 7. mag stjerne.

NGC 2336, galakse i Camelopardalis: Ved 90x diffus og elliptisk med et diffust lysere kjerneparti. I midten av dette partiet var et relativt svakt (ikke helt) stellart punkt. Ved 143x og 190x var kontrasten bedre. Den lille kjernen var tydeligere Nokså god utstrekning på galaksen, ytterkantene led under forholdene.

Vi ble kalde, og jeg hadde brukt litt tid på å finne et par av objektene, så vi avsluttet med et par høydepunkter.

M81 og 82 i Ursa Major: Som alltid vakre sammen. De passet ved 95x inn i samme synsfelt, i hver sin ende. M81 hadde meget kraftig kjerne og stor utstrekning. I sidesyn "vokste" ytterkantene av dens elliptiske form og gav inntrykk av størrelsen. M82 var lang og smal, og synlig med stor kontrast mot bakgrunnen. Struktur tydelig ved denne forstørrelsen. De viste sammen vakker og interessant forskjell mellom sine former.

M1, Krabbetåken, supernovarest i Taurus: Kontrastrik og lys "potet" av en tåke. Ujevn, med glatte sterkere og svakere deler.

Interessant nok gjorde M42 seg godt i 10x70 søkekikkerten idet den befant seg bak noen grener. De tynne grenene laget en fin bildekomposisjon av tåken og stjernene rundt. Oriontåken hadde stor synlig utstrekning.

Vi avsluttet kl. 20.10.

søndag 12. desember 2010

Test av platekameraet til Harald

Harald har et platekamera han var interessert i å prøve på astrofoto. Her en kveld så satte vi det på Henrietta og fotograferte i primærfokus. Merk at istedet for en chip på 5x5mm så har vi en film som måler 12 x 9,5 cm! Feltet blir mer enn 8 grader!

Vi ville se om vi fikk dette til, derfor valgte vi bare et objekt ukritisk, det ble Brumle 1. Hvis du prøver å finne M15, og så teller du feil når du skal telle stjerner fra firkanten i Pegasus, da kommer du til en åpen hop som ikke er merket på kartet. Klikk på bildet for å få opp bildet scannet med 300dpi, det er et negativ, derfor blir stjernene svarte prikker på en lys bunn.

Brumle1 sentrert rundt 22 37 +20 49
Tatt fra Byhaugen 2/12-2010 ca. 18:30 med Henrietta
Harald sitt platekamera
Primærfokus
Eksponering 1 min.

Søkekart laget med xephem. Brumle 1 er sånn omtrent inni den røde sirkelen.

torsdag 2. desember 2010

Obs. rapport, 30. november 2010

Sigmund og jeg dro til Arildsåsen igjen med 22-tommeren. Forholdene var til å begynne litt disige, som på den 26. nov. Men klarheten bedret seg over tid, og det gjorde seeingen også. Grensemagnituden var antakelig rundt 6, og det var i underkant av -9 grader C. Heldigvis var det nesten utelukkende vindstille. Galakser, bl. a. i Pisces og Pegasus, var kveldens hovedobjekter. Kvelden ble meget vellykket. Vi begynte ca. kl. 19.15.

Vi gikk kort innom M2 i Aquarius først, og Sigmund så på den mens jeg lette opp objekter på listen og kartet. Her nede i syd-vest var seeingen dårlig, og oppløsningen ikke så bra som den ofte er på dette objektet. Vi gikk raskt videre.

NGC 7457, galakse i Pegasus: Åpenbar ved 120x forstørrelse, konsentrert kjerneområde, avlang halo i sidesyn. Dis reduserte kontrast. Ved 188x ble kontrasten bedre, delen vi så hadde høy overflatelysstyrke og økte mot en liten ikke-stellar kjerne. Antydning til å slutte bråere mot syd enn nord.

NGC 7217, galakse i Pegasus: Også en lyssterk galakse, rundere i form. Diffus halo utover. Økte også mot en liten kjerne. Høy overflatelysstyrke som forrige, kanskje litt mer. 120x, 188x.

NGC 7817, galakse i Pegasus: Hadde ved 120x mye mindre overflatelysstyrke enn de andre, dog ikke direkte lav. Var flat og lang, avtok mot ytterkantene. Ingen kjerne, men svakt økende intensitet mot et sentralt platå. Ved 188x med tid og sidesyn var kanskje en ytterst svak kjerne å se i midten. Fin grunnet avlang fasong.

NGC 7332 og 7339, galaksepar i Pegasus: Disse var et fint lite par! Var ganske nær hverandre, avstanden mellom dem under 1/3 av feltet ved 188x. Ikke så store, men begge var langstrakte og veldig flate. De hadde samtidig tydelig forskjellig karakter – 7332 hadde en lys liten nesten punktformig kjerne hvor overflatelysstyrken var høy. Den andre var svakere og uten kjerne, men hadde lignende størrelse. Vinkelen mellom de to galaksenes store akser var gjerne 70 grader. Fine og tydelige sammen, og et høydepunkt for kvelden.

NGC 7177, galakse i Pegasus: Denne var lenger mot vest og nærmere lyset fra byen, følgelig var kontrasten dårligere. Virket å ha en litt avlang halo. Kjernepartiet var kraftig, opp til et diffust ikke-punkt. 188x.

NGC 57, galakse i Pisces: Så et lite kjerneparti med høy overflatelysstyrke over sin utstrekning. Omtrent ingenting mer. En liten klump av nokså høy intensitet. 120x.

NGC 100, galakse i Pisces: Ikke planlagt, men så den på kartet et par grader unna og gikk innom den. Ved 120x dukket den opp som en blass, avlang lysning. Ved 250x ble kontrasten forbedret tydelig. Lav overflatelysstyrke, uten kjerne, men ble sett greit i sidesyn. Strakk seg kanskje 1/3 gjennom feltet ved denne forstørrelsen. Spesielt bikking gjorde den tydelig. Uten kjerne, direkte flat i form.

NGC 660, galakse i Pisces: Ved 120x ganske stor, heller blass og diffus. Ved 250x hadde den gradvis økende konsentrasjon uten sterkt kjerneparti. Tykt avlang. Virket asymmetrisk, mer av galaksen sett mot en side (i lengderetningen) enn den andre. Med tid og sidesyn ble en liten svak kjerne sett, samt vanskelig definerbare ujevnheter.

NGC 266, galakse på Pisces/Andromeda-grensen: Sett fint ved 120x, ikke stor, og gikk veldig diffust utover i bakgrunnen. Hadde en veldig liten kjerne med nokså høy overflatelysstyrke. Galaksen oval i form. Ved 250x syntes kjernen nesten å være stellar. Overflatelysstyrken falt veldig brått utenfor kjernen, og ble deretter mye mer gradvis redusert utover.

NGC 2715 og 2655 galakser i Camelopardalis: Litt om og men å lete her oppe på himmelen, men fant disse til slutt. De var ikke i samme felt, men nær på kartet. NGC 2715 var en stor, utblåst galakse med et tykt diffust kjerneparti som ikke endte opp i noen lys knute eller punkt. Avlang. 120x. Ved 188x strakk den seg kanskje opp til 1/3 av feltet. NGC 2655 vestover var langt mer kompakt, med mye høyere overflatelysstyrke i et intenst kjerneparti. Avrund og med halo, men med dominerende kjerne.

NGC 2146, galakse i Camelopardalis: Denne var stor og fin, og et av høydepunktene blant kveldens galakser. Avlang, ikke flat men heller tykk, hadde et lite kjerneparti av moderat intensitet. Var også strukturert – rett ved kjernen var en støvsky grei å se i sidesyn, og befant seg i den diffuse haloen. Strakk seg kanskje gjennom 1/5 til 1/4 av feltet ved 188x. God kontrast.

NGC 2146A, galakse i Camelopardalis: Rett i nærheten av forrige, og nær en stjerne, ble denne sett greit – var mye mindre, hadde lavere overflatelysstyrke og var diffus. En viss grad av konsentrasjon mot midten. 188x.

Merket meg kl. 21.00 at himmelen var blitt bedre.

NGC 1560, galakse i Camelopardalis: En stor, avlang og veldig diffus galakse med lav overflatelysstyrke. En tynn lysning på himmelen, og i sidesyn ved 120x hadde den stor utstrekning. Ingen kjerne, men med veldig gradvis økning fra endene, opp mot et platå. Sidekantene mer veldefinert enn "endestykkene". Hadde forgrunnsstjerner overlagret.

NGC 7640, galakse i Andromeda: Da ovennevnte galakse minnet om den, observerte vi også 7640 i Andromeda en stund. Også lang, diffus og tynn med god utstrekning i sidesyn. Hadde lav overflatelysstyrke over mye av seg, men hadde høyere intensitet i kjernen. Viste også overlagrede stjerner. 188x.

NGC 7789, Caroline Herschel's hop, åpen hop i Cassiopeia: Vi brøt opp galaksemønsteret med denne flotte hopen, ekstremt rik på svake stjerner. Hopen hadde god utstrekning ved 120x, ganske godt adskilt. Økte opp fra bakgrunnen mot et varierende tetthetsplatå av stjerner. Hadde åpne rom. Masse, masse svake punkter. 120x. Velkjent objekt med god grunn, men stiller krav til himmelen.

M37, åpen hop i Auriga: Denne er vi vant til å tenke på som rik, og vi gikk rett til denne fra 7789 til sammenligning. M37 var en direkte grov ansamling stjerner sammenlignet med Herschels hop! Mange vesentlig sterkere enkeltstjerner, men ved samme forstørrelse var det mer rom mellom dem (stjernene) i sistnevnte hop. Likevel flott selvsagt. 120x, 85x. Hadde også noen spredte stjerner rundt kjernen.

NGC 1514, planetarisk tåke i Taurus: Denne ble beskrevet i forrige rapport. Da den var så flott, ønsket vi å se den igjen i kveld. 120x og 188x med OIII-filter. Best ved 188x, og gjerne noe bedre kontrast i kveld (subjektivt inntrykk). Mye struktur, ganske stor og kontrastrik.

NGC 1156, galakse i Aries: Var tykt avlang, diffus og hadde ikke kjerne. Hadde dog respektabel overflatelysstyrke. Intensiteten økte svakt mot sentrum. 188x.

M1, Krabbetåken, supernovarest i Taurus: Var stor og kontrastrik, med høy overflatelysstyrke over mye av sin utstrekning. Var ujevn, og hadde nær endekantene noe som så ut som brede, diffuse, krummede hakk som gikk inn. Flott ved 120x.

M33, galakse i Triangulum: Så denne også på den 26., men nå var forholdene bedre og dermed også kontrasten. Et høydepunkt. Svær i feltet ved 120x, og ved å sveipe over med øyet var mange store diffuse klumper å se. Helt greit observert spiralstruktur, som var diffus og formet som en veldig utstrukket "S". Dette var imponerende å se. Kjernen hadde høyere intensitet. Det var glød i himmelbakgrunnen og dette må ha redusert kontrasten i forhold til virkelig mørke forhold – Men det var bra nok til at galaksen og detaljer kom frem. Vi kunne konsentrere oss om klumpene, eller med rikelig sidesyn sveipe over den og ta inn spiralen som helhet. NGC 604 så ut til å være litt utenfor den synlige enden av en av armene. NGC 2158, åpen hop i Gemini: Kveldens siste objekt. Dette er den NGC-hopen som ligger rett ved M35, og som faktisk er mye mer tettpakket med stjerner. Ved 188x kompakt, kornete, og de sterkeste enkeltstjernene var romlig fordelt langs kanter. Stjernene var mot en uoppløst bakgrunn. Meget rik, godt adskilt. Vi sveipet også over til kraftige M35, men forstørrelsen var litt for høy.

lørdag 27. november 2010

Obs. rapport, 26. november 2010

Sigmund og jeg tok 22-tommeren til Arildsåsen igjen. Det hadde gått en stund siden sist (hovedsakelig grunnet været) så det var fint å kunne ta en tur igjen. Det var kaldt; fra -9 til -10 grader, og delvis med bris! Vi fikk komme inn og varme oss i gårdseierens hus når vi ville og fikk kjeks og te – svært hyggelig og vennlig av ham. Forholdene i kveld var noe disige. Det var like fullt stor forskjell mellom Arildsåsen og forholdene hjemmefra, og himmelen var fylt med stjerner. Vi begynte rundt kl. 19.30, noe som gav oss god tid før månen begynte å krype opp i øst.

NGC 6811, åpen hop i Cygnus: Denne hadde vi kikket på i det siste noen ganger hjemmefra, og ønsket å se den under mørkere forhold. Ved 120x hadde den mye den samme karakteren som før – En attraktiv, utstrakt hop, uthult og med en god mengde stjerner av moderat styrke.

NGC 6819, åpen hop i Cygnus: Denne derimot viste fordel av de mørkere forholdene. De sterkeste stjernene i den ugjorde "shotglass"-fasongen beskrevet i rapporten for den 25. november. Men i tillegg til disse var en sky av mye svakere stjerner i og rundt den som ble sett i sidesyn. Flere av disse kom frem med tid og forbedret mørketilpasning. I rikelig sidesyn kunne sees at haloen økte i konsentrasjon opp mot sentrum ut fra den øvrige bakgrunnen. En virkelig rik kornete liten ansamling som også hadde sterkere stjerner – men litt krevende. 120x.

NGC 7044, åpen hop i Cygnus: Denne var sett først ved 120x som en tåkeflekk som veldig gradvis økte opp fra bakgrunnen. Den var kornete og rik i sidesyn. 188x hjalp vesentlig på oppløsningen av de enkeltstjernene vi kunne skille ut. En krevende, svak, men rik hop.

Stephans Quintet, galaksegruppering i Pegasus: Grunnet dis var kontrasten dårligere enn det beste vi hadde sett dem, men tid og sidesyn hjalp, og de ble til slutt alle spaltet. NGC 7320 ble sett som størst og var oval. 7317 var nær en stjerne som forstyrret, men kjernen i denne kom frem ganske raskt. Paret 7318a og b ble til slutt delt, og 7319 var i motsatte kant av 7317. 250x forstørrelse.

De neste objektene var en liten trio av galakser i Pisces. NGC 315 var den sterkeste av disse. Den var avrund og lyssterk, med høy overflateintensitet. Utstrekningen ikke så stor. NGC 311 en kort vei syd-vest hadde også høy overflatelysstyrke, men mindre utstrekning, og var flatere. Nord-øst for 315 var NGC 318, som var den svakeste. Hadde også en kjerne, men den var virkelig liten. Grei å se. Alle tre passet akkurat inn i samme synsfelt ved 188x, og var på linje. NGC 315 dominerte helt.

Fortsatt i Pisces, men i et annet område, var NGC 524, som var lyssterk. Den var kompakt, rund og med kjerne av høy overflatelysstyrke. I samme synsfelt ved 120x var NGC 532, som var merkbart flatere, med lavere overflatelysstyrke og uten tydelig kjerneparti. Litt mot vest igjen var NGC 518, som dannet omtrent en likesidet trekant med de øvrige, og var minst, svakest og fremstod med dårlig kontrast.

NGC 772, galakse i Aries: Igjen en lyssterk og fremtredende galakse, med kraftig kjerne og en halo rundt. Avrund. Rett ved var 770 som var mye mindre og hadde meget liten halo. 188x eller 250x.

NGC 1245, åpen hop i Perseus: Dette var en flott, rik åpen hop bestående av svake stjerner ved 120x. Fremtredende i feltet, uthult og ujevn. Moderat utstrekning i feltet, men ikke liten. Noe gradvis avtakende rand, men dog godt adskilt. Kontrasten på den var god og stjernene var der umiddelbart – på denne var det virkelig forskjell mellom hagen og Arildsåsen.

Så, fra kl 20.25 til 20.50 var jeg inne i huset og fikk varmen tilbake, samt te og kjeks. Sigmund hadde gått inn før meg.

Ute igjen, var NGC 1528 i Perseus neste objekt. Mye observert både hjemmefra og på Byhaugen, ville vi se hvordan den tok seg ut her. Hopen var med sin bredde av stjernestyrker meget fin, og gav inntrykk av større rikdom og synlig utstrekning. Dens noe svakere stjerner ble sett med bedre kontrast, og de ytre delene var fremtredende i feltet. En stor hop som med ytterkantene var juletreformet. 85x.

NGC 7048, planetarisk tåke i Cygnus: Ved 250x og med OIII-filter var dette en klar, grå, rund skive av høy kontrast. En strukturert tåke med en ujevn overflate, noe av samme sjanger som Ugletåken M97. Randen var litt sterkere på en side av skiven.

NGC 1514, planetarisk tåke i Taurus: Ved 120x OIII-filter var denne stor og utblåst og med ganske god kontrast. Svakt grønn-blå. Tydelig ujevn og med lyssterk sentralstjerne. Ved 188x ble den vesentlig bedre. Et strukturert objekt med tydelig mørkere tåke rundt stjernen, og lysere klumpete rand utenfor der igjen. To klumper var på motstående sider av stjernen. De ytterste, diffuse delene kom godt frem i sidesyn. Et høydepunkt.

M76, Den lille dumbjellen, planetarisk tåke i Perseus: Ved 250x med OIII-filter var denne virkelig flott! To bipolare fortetninger hadde høy overflatelysstyrke og synlig tåke imellom. Men i tillegg var to utstrakte armer av materie å se utenfor, som strakte seg rundt. Den ene av disse var lettere å se. Det minnet om en svært tydelig spiralgalakse med to kjerner – evt. et kolliderende galaksepar.

Dernest observerte vi en liten gruppe av galakser i Aries: NGC 678 og 680 var begge synlige i samme synsfelt ved 188x. NGC 680 var rundest og hadde klarest, nesten stellar kjerne. Den hadde liten halo. NGC 678 var litt mer avrund, med mindre intens kjerne, men hadde lignende utstrekning og størrelse. NGC 691 mot syd var blassere, hadde lavere overflatelysstyrke og litt større utstrekning. Var rett ved en dobbeltstjerne. Nord-øst igjen var NGC 694, mindre og svakere enn den forrige. En liten galakse uten kjerneparti, men sett greit med litt sidesyn. Videre nord var NGC 697, som hadde større utstrekning igjen og var avlang i forhold til de andre. Hadde gradvis økning mot et bredt platå, men uten kjerne. Lengst nord var NGC 695, som så vidt ble sett i samme synsfelt som 697 ved 188x. NGC 695 var mye mindre; bare en liten rund klump.

M33, galakse i Triangulum: Forholdene var ikke optimale i kveld for denne galaksen, men gode nok til å se spiralen og å fastslå retningen til armene greit. Armene bar preg av å være ujevne, veldig diffuse skyer. De forsvant ut i en litt for lys, disig bakgrunn. Emisjonståken NGC 604 i en ende var intens og fremtredende. 120x.

Vi avsluttet med M82 i Ursa Major og M35 i Gemini. M82 viste ved 250x sin sedvanlige strurktur av høy kontrast. M35 var ved lavere forstørrelse rik og kraftig, men lys fra månen var nå begynt å påvirke denne delen av himmelen.

Klokka var ved dette tidspunktet 21.50.

torsdag 25. november 2010

Obs. rapport, 25. november 2010

Observasjoner ble gjort hjemme med 22-tommeren. Tilstandene i alle fall en del av kvelden var ikke så verst, med en grensemagnitude litt forbi 5. Seeingen høyt på himmelen var moderat, og dårlig lenger nede hvor Jupiter var. Det var kaldt; det varierte fra -6 til nesten -9 grader C. Til stede: Eric Jensen og Sigmund Skjelnes. Observasjonene begynte ca. kl. 18.30.

NGC 6934 i Delphinus: Denne var på vei ned mot vest og kontrasten var ikke optimal. Likevel – Denne litt diffuse kulehopen stod tydelig frem og var kornete. Et par sterkere stjerner skilte seg ut. Liten. 188x forstørrelse. Dette var nok sesongens siste observasjoner av dette objektet.

M15, kulehop i Pegasus: M15 var en kulehop av et litt annet kaliber enn ovennevnte. Utførlig beskrevet ellers, og svært flott. Man skal ikke klage for mye på observasjonsforholdene hjemmefra når slike syn kan sees. 188x.

M2, kulehop i Aquarius: Denne har et vesensforskjellig utseende enn M15, mye glattere og mer gradvis profil opp mot kjernen, som er bred. Stjernene var forholdsvis svake, men de var godt oppløst og det var svært tett med dem. Meget flott tross heller lav beliggenhet over horisonten. 188x.

Sigmund var nå ankommet, og etter å ha sett på M2 sammen gikk vi kort tilbake til M15.

NGC 6811, åpen hop i Cygnus: Denne utstrakte og uthulte, men dog pene og fremtredende hopen var rik på stjerner av moderat styrke. 85x, 120x. Noen av enkeltstjernene dukket kanskje bedre frem ved 120x, men tok seg muligens bedre ut i feltet ved 85x.

NGC 6866, åpen hop i Cygnus: Lenger østover – Denne hopen hadde sterkere stjerner og dessuten større bredde av stjernestyrker over et mindre område enn forrige. En fremtredende liten ansamling. Tok seg godt ut ved 120x.

NGC 6819, åpen hop i Cygnus: Denne er syd for 6811. NGC 6819 er den svakeste av de tre, men også den mest tettpakkede (hvorvidt den i absolutt stjerneantall er rikest er vanskelig å si). Denne krever mest tid og sidesyn ved okularet for å sees optimalt, men er da den fineste av disse hopene. Er formet som et shotglass, som var Sigmunds passende forslag til beskrivelse av den. 120x og 188x; sistnevnte forstørrelse var best.

De tre hopene ovenfor er foreløpig mine favoritter i Cygnus – M39 blir eksempelvis for stor for teleskopet.

M34, åpen hop i Perseus: Denne hadde ved 85x lyssterke stjerner, især i det sentrale området hvor mange av dem kom frem i par. De ytre delene var tynt fordelt og hopen stor.

NGC 7662, Blue Snowball, planetarisk tåke i Andromeda: Denne var klar og intens, og ved 188x ble det sentrale hesteskoformede område sett. Seeingen var ikke så bra imidlertid, og tåken var mer utsmurt enn jeg ofte hadde sett den.

Vi gikk så inn og tok te- og bollepause fra kl. 19.30 til 20.00!

NGC 1528, åpen hop i Perseus: Denne gjengangeren i Perseus skuffet heller ikke i kveld – Mange stjerner av varierende styrke, og buer og åpne rom over et større område i feltet. 85x.

Vi gikk antakelig ved dette tidspunktet innom Dobbelthopen, som var i det samme generelle området av himmelen. Vi merket oss 4 til 5 utpreget oransje stjerner rundt og mellom de to hopene.

NGC 7008, planetarisk tåke i Cygnus: Ble sett ved 188x og med OIII-filter. En klart strukturert og ujevn tåke med klumper langs et buesegment. Viser storartet kontrast når det virkelig er mørkt.

NGC 7235, åpen hop i Cepheus: Denne var liten og klart adskilt i feltet, men ikke rik. Anslagsvis ca. et dusin klare stjerner over et lite ruglete område. En stjerne skilte seg ut som sterkere. 85x.

NGC 7380, åpen hop i Cepheus: Nokså dårlig adskilt, men skilte seg ut som en lokal opphopning av stjerner især når kikkerten ble beveget. Uthult, noe formet som en lite definert hestesko. Muligens 20 stjerner, avhengig av hvilke som skal inkluderes. Et ikke ufint syn, men heller ikke imponerende. 85x.

M38, åpen hop i Auriga: Denne var en rik, pen og nokså stor uthult hop uten sterke stjerner som skilte seg ut. Mange stjerner av lignende styrke var å se. 85x.

NGC 1907, åpen hop i Auriga: Rett i nærheten av M38 var denne lille klumpen som ble godt oppløst i enkeltstjerner ved 188x. Noen stjerner konsentrert i et lite område som skiller seg meget godt ut, men ikke veldig rik i absolutt forstand.

M52, åpen hop i Cassiopeia: Mange klare stjerner over et avlangt område ble sett i denne vakre, rike og godt adskilte hopen. Foruten disse var også mange svake stjerner spredt utover som kom best frem i sidesyn. 120x.

NGC 457, åpen hop i Cassiopeia: Det siste objektet for kvelden; denne hadde mange sterke, og i tillegg svakere stjerner, analogt til M52. Den romlige fordelingen var imidlertid annerledes, da de sterkeste hovedsakelig var langs en ujevn linje langs hopens store akse. I tillegg var den meget sterke utpregede enkeltstjernen i en ende. Rik og vakker. 120x.

Avsluttet etter kl. 21.00. Temperaturen var da ned mot -9 grader. Det var heldigvis vindstille!

onsdag 24. november 2010

Obs. rapport, 24. november 2010

Vi var på Byhaugen på et av våre vanlige onsdagsmøter. Forhold: Avtakende, svulstig måne i øst. Noen steder tynne slørskyer, men andre steder ikke så aller verst. Dårlig seeing. Kaldt, -4 grader målt i observatoriet, andre ymtet om -6 grader.

Til stede: Eric, Per, Sigmund, Thorbjørn, Hans, Tommy samt en venn, Bjarte og et par besøkende.

Objekter sett i Annie (28mm Williams brukt utelukkende):

NGC 6811 i Cygnus: Denne hopen var utstrakt og hadde svake stjerner, men ganske mange. Uthult, og fin, men ville hatt fordel av mørkere himmel.

NGC 6866 i Cygnus: Denne hadde sterkere stjerner og var mer kompakt enn 6811.

NGC 6819 i Cygnus: Dette var den minste og svakeste, men også mest konsentrerte, av denne trioen av hoper. En knute av svake stjerner som var best i sidesyn. Rikt utseende med tid.

M45 i Taurus (i søkekikkert): Vakker og lyssterk som alltid.

NGC 1528 i Perseus: Kanskje den nest fineste hopen i dette stjernebildet etter Dobbelthopen(e). Buer av klare stjerner og åpne rom karakteriserer denne utstrakte og ganske rike ansamlingen.

NGC 1245 i Perseus (skimtet): Ytterst marginal i kveld, en svak glød i sidesyn ved gjeldende forhold. Fin når det er mørk; inneholder mange meget svake stjerner.

M34 i Perseus: Dette var en kraftig hop med lyse stjerner. Utstrakt, men har et mer konsentrert senterparti enn ytterkantene. Flere par av stjerner i den.

M52 i Cassiopeia: Rik på både klare stjerner og svake som kom frem i sidesyn.

Dobbelthopen i Perseus: Denne gikk vi til ettersom himmelen var lys og det ikke var så fryktelig mye annet jeg kom på i farten. Den skuffer aldri!

Parallelt så folk på dobbeltstjernen Krüger 60 og prøvde å spalte den i 14-tommeren. Per hadde logget den med en gitt orientering for rundt 14-15 år siden. I løpet av denne tiden vil dette paret som går i bane rundt hverandre ha rotert merkbart. I korte øyeblikk klarte noen å spalte den såvidt, men ingen presis logging av orienteringen ble utført. Seeingen var for dårlig.

Vi gikk inn og ut av huset i løpet av kvelden og holdt varmen.

Foreningens 10-tommers ekvatorialmonterte Newton var også satt opp ute og pekte på månen. En koselig, men litt kjølig uforpliktende observasjonssesjon på et av møtene til SAF.

torsdag 18. november 2010

Obs. rapport, 16. november 2010

Observasjoner hjemmfra med 22-tommer f/4.1. Det var svulstig, voksende måne, men luften var tørr og kontrasten var overraskende bra, med grensemagnitude nær 5. Seeingen var laber. Temperaturen var ved ett tidspunkt 3,5 grader C, og det var bris. Observasjonene kan ha begynt rundt kl. 20.00, men observasjoner ble gjort til og fra grunnet vekslende skydekke. Til slutt forsvant skyene helt.

Et av hovedmålene var å observere månen. Terminatoren var velplassert i et strukturert område. Rupes Recta (Straight Wall) ble sett som et tynt "hår". Clavius viste kontrastrike lys og skyggeområder med varierende kraterstørrelser innenfor. Den lange, flate Vallis Alpes ble sett. Isolerte fjellkjeder var å se mange steder. Det nordre området nær terminatoren hadde store lavasletter. Lenger syd var ekstremt kraterrike områder. Påfallende var tre parallelle "kloremerker" som gikk gjennom et ujevnt område nær terminatoren. Bare opp til 188x forstørrelse ble brukt. Jeg skulle ha hatt et nøytralt månefilter!

Ellers ble diverse deep-sky-objekter sett etterpå. NGC 7008 i Cygnus er en planetarisk tåke som ble sett med overraskende god kontrast, og hadde ved 188x to klumper forbundet med et krummet diffust område. Den ene klumpen var kompakt, lys og i sidesyn todelt. Blinketåken NGC 6826 var en lyssterk, mye jevnere skive. Den tålte høy forstørrelse. Ved 400x var den stor og fortsatt sterk. Skyer kom en kort stund.

Deretter gikk jeg innom tre av mine favoritthoper i Cygnus: NGC 6866, 6811 og 6819. NGC 6866 hadde sterkest enkeltstjerner og det groveste utseendet. Den dekket synlig kanskje 1/4 eller 1/5 av feltet, men skilte seg mest ut på vestsiden, hvor det var to parallelle buer bestående av hopens sterkeste stjerner. NGC 6811 var den største, og var rik på svakere stjerner som dog fremstod med god kontrast. NGC 6819 var liten med ganske svake stjerner; her hjelper apertur. Men med tid ble en god del stjerner sett i denne ganske rike hopen. De ble sett ved 85x og 120x. På de to største var 85x best.

Så de tre Messier-hopene i Auriga: M36 var ved 85x var lyssterk, med kraftige enkeltstjerner. Den var godt adskilt, med en viss grad av sentral konsentrasjon. Nokså rik, men litt grov i strukturen. M38 er etter min mening finere, med en rikere fordeling av svakere stjerner hovedsakelig rundt en kantete rand. M37 var meget rik, med en jevnt økende sentral konsentrasjon. Hadde et visst spekter av stjerner, men ganske mange av lignende styrke. Tettpakket med klare stjerner. 85x.

M52 i Cassiopeia hadde foruten mange tydelige stjerner fordelt over et avlangt område, samt en lyssterk stjerne utenfor dette området, flere svakere stjerner som ble skimtet i sidesyn. Den ville vært rik selv bare med de sterke stjernene, men de svake bidrar ytterligere. Den sterke stjernen så ut til å ligge i syd-vest-kanten. 85x?

NGC 1778, en åpen hop i Auriga, var en ikke lyssvak, men litt grov åpen hop fordelt over et avlangt område. Lengde til bredde forhold på ca. 3. Hopens lysstyrke skyldes i hovedsak bidraget fra de 5 sterkeste stjernene; 2 av disse utgjorde en dobbel. I alt ble en 15 til 17 stjerner telt. Greit adskilt, men hadde mye åpent rom i seg.

NGC 1545 i Perseus var en grov, nokså dårlig adskilt hop med noen kraftigere stjerner som skilte seg ut. Utover dette var vesentlig svakere stjerner spredt utover ca. 1/3 av feltet ved 85x.

NGC 1528 rett nordafor derimot var direkte fin (og bør huskes som en av de fine i Perseus). Det er en utstrakt, godt adskilt hop med flere åpne rom og rik på stjerner av forskjellige lysstyrker. Dekket kanskje 1/3 av feltet ved 85x. Var synlig som en flekk i søkekikkerten.

NGC 1245 i Perseus var en rik hop, men mye svakere. Den hadde mange svake og meget svake stjerner som kom frem i sidesyn, og flere kom frem med tid. 188x forstørrelse løste den ganske godt opp (mye bedre enn 85x), men hopen er egnet for mørk og månefri himmel. Uthult from, kompakt i forhold til forrige hop.

NGC 637, åpen hop i Cassiopeia: Dette var en liten og godt adskilt hop med to karakteristiske populasjoner - én bestående av 6 sterkere og utpregede stjerner, og én vesentlig svakere. Til sammen ble ca. 15 stjerner telt. Ikke rik, men skilte seg ut i feltet. 85x, 120x?

M34, åpen hop i Perseus: Dette var en lyssterk, litt grov fordeling av sterke enkeltstjerner. Ikke tettpakket. Størrelsen til hopen begynte å utfordre teleskopets maksimale synsfelt, men akkurat nok felt rundt den passet inn til at den skilte seg fra bakgrunnen. Spredt, antydning til sentral konsentrasjon, men hadde i midten også mye åpent rom. Et pent skue av klare stjerner. 85x.

Siste objekt var Pleiadene, M45, i 10x70 søkekikkerten. Var et rikt, vakkert skue av varierende stjernestyrker. Et instrument viser mange stjerner utover dem sett med det blotte øye! Dekket 1/3 av feltet i søkeren. Hadde rotete fasong.

Avsluttet før kl. 22.30.

onsdag 3. november 2010

Obs. rapport, 01. november 2010

Observasjoner hjemmefra med 22-tommeren. Seeingen var nokså dårlig. Grensemagnituden rundt 5. Observasjonene begynte ca. kl 19.10.

NGC 6934, kulehop i Delphinus: Denne lille kulehopen var løst opp i noen svake stjerner som viste seg med sidesyn og tid. Kjernepartiet var bredt og hadde ganske høy overflatelysstyrke. Finere enn f.eks. NGC 7006 i samme stjernebilde. 188x.

NGC 6885, åpen hop i Vulpecula: En 6. magnitude stjerne var i kanten av denne spredte, litt uthulte hopen som hadde moderat rikdom. Ved 85x var den greit adskilt i feltet, især når den ble sveipet over. ~1/3 Ved nordenden var den rikest og hadde her de svakeste stjernene. Totalt sett en lyssterk hop. Det viste seg ved referanse til kartet at den rikeste delen av hopen, mot nord, har eget katalognummer – Collinder 416.

NGC 6940, åpen hop i Vulpecula: En hyggelig overraskelse. En utstrakt åpen hop, 85x i Nagleren gir akkurat nok synsfelt til at den passer inn sammen med en del omkringliggende felt. Hopen er rik på svake og ganske svake stjerner, og er godt adskilt. Hadde ujevnt økende konsentrasjon mot sentrum. Stjernene var ikke tettpakket, men den totale mengden over utstrekningen var stor og gav et pent utseende.

NGC 6743, åpen hop i Lyra: En marginal oppkonsentrering av bakgrunnsstjerner omkring en lyssterk stjerne. Fattig, ganske dårlig adskilt. Det mest utpregede var 4 stjerner som sammen dannet en bred kile vest-nord-vest for den lyse stjernen. 188x. Var usikker på om mer ville vist seg under mørkere himmel, men konsultasjon av bilde i ettertid viste ikke mer.

NGC 189, åpen hop i Cassiopeia: Greit adskilt, men noe lyssvak ansamling av ca. 20 stjerner. Ingen konsentrasjon mot midten. Liten utstrekning. 120x.

NGC 225, åpen hop i Cassiopeia: Denne hadde mye større utstrekning og vesentlig kraftigere stjerner, men også her ble rundt 20 telt. Hopen var således grovere og løsere. 85x. Irregulær form. Slørskyer hadde dannet seg, og kontrasten var dårlig.

St 24, åpen hop i Cassiopeia: Mot vest var denne marginale fortetningen av stjerner over et lite område. Forskjellige stjernestyrker. Det mest utpregede var en liten klump av 4 svake stjerner mot nord-enden. Kunne sees som hop, men ikke bra adskilt.

Etter å ha vært inne en stund fortsatte observasjonene – slørskyene var nå forsvunnet.

NGC 1245, åpen hop i Perseus: Denne var lyssvak for forholdene, men i sidesyn var mange svake enkeltsjerner sett, og den var tydelig en rik hop som ikke fremstod med høy kontrast i kveld. Noen virkelig svake stjerner kom og gikk. 120x og 188x ble brukt. Sistnevnte forstørrelse gav best kontrast og gjorde den til et givende syn. En uthult hop.

M76, planetarisk tåke i Perseus: Ved 188x og med OIII-filter var den et tydelig og kontrastrikt objekt bestående av to tåkeklumper av høy overflatelysstyrke (den østre var sterkest), og med svakere tåke mellom. Disse stod ikke sentrert på forbindelseslinjen mellom dem, men var forskjøvet slik at tåken som helhet var svakt S-formet, eller minnet om en stavspiral. En svak hale av tåke som går rundt de sterkere delene ble ikke sett i kveld, men sees under mørke forhold.

Jupiter ble kort kikket på, men dette ble gitt opp grunnet seeingen i den delen av himmelen.

NGC 7789, åpen hop i Cassiopeia: Kontrasten gjorde objektet dårligere enn den kan være, men med tid og sidesyn ble flere og flere svake stjerner sett. Den var et fint skue. 120x.

onsdag 13. oktober 2010

Obs. rapport, 12. oktober 2010

Observasjoner hjemmefra med 22-tommer f/4,1. Forholdene var gode til å være fra hagen. Eta Ursa Minoris (mag. 5) ble sett, og høyere på himmelen var forholdene litt bedre. Melkeveien ble sett med lav kontrast over en del av himmelen; kunne skimte den mørke, avlange skyen bak Deneb som deler Melkeveien på skrå. Begynte ca. kl. 20.40.

NGC 6891, planetarisk tåke i Delphinus: Ble funnet ved 85x som en uskarp "stjerne", tilsynelatende med sentralstjerne. Ved 250x med UHC-filter hadde den forholdsvis liten utstrekning, var en avrund skive med diffuse kanter og konsentrasjon mot midten. Hadde et avlangt, lyssterkere område innenfor.

NGC 6905, Blue Flash, planetarisk tåke i Delphinus: Nær grensen til Sagitta. Sett fint ved 85x som en grå, rund tåkedott av større utstrekning enn forrige. Ujevnhet ble skimtet ved denne forstørrelsen. Var rett ved noen stjerner av varierende styrke. Ved 188x med UHC-filter var den en fin, strukturert tåke. Hadde to motstående halvsirkler av lokalt høyere overflatelysstyrke. Hver av disse hadde på sin side økende intensitet mot midtparten. Fin også ved 250x, som hjalp litt på den visuelle oppløsningen. Hadde antydningsvis en rugbyball-fasong.

NGC 6886, planetarisk tåke i Sagitta: En meget liten planetarisk tåke som bare ble funnet ved 85x da jeg så rett på den. Høy overflatelysstyrke, en sentralstjerne med en liten halo rundt. Ved 250x ble den greiere å se som skive. Var grå-blå og økte i intensitet mot sentrum.

NGC 6765, planetarisk tåke i Lyra: Denne var svakere, og ble ikke sett ved 85x. Den dukket opp filtrert ved 188x. Den ble observert ved 250x og var avlang og liten. Den nordre enden av det avlange området hadde en lysere klump, den søndre var svakere og smalere. Vanskelig å se om det var noen tåkeskive rundt dette.

M56, kulehop i Lyra: Denne var fin og i sidesyn nokså godt oppløst. Hadde noen enkeltstjerner som var sterkere og skilte seg ut. Liten i utstrekning (i allefall den synlige), var bare et bredt område med masse svake stjerner. Fin og sær i feltet. 188x.

M39, åpen hop i Cygnus: Denne ble bare observert i 10x70 søkekikkerten, da den ikke passer inn i teleskopets synsfelt. Den var en fin utpreget gruppe, trekantet i form. Bestod av lyse enkeltstjerner, 3 av disse skilte seg ut som lysere enn de øvrige. Hverken uthult eller med sentral konsentrasjon. Skilte seg godt ut i feltet. 18 til 19 stjerner telt.

NGC 6811, åpen hop i Cygnus: 85x var perfekt for denne hopen. Utstrekning på kanskje 1/5 av feltet. Den var utstrakt og rik på stjerner av forskjellige styrker, men hadde ingen veldig sterke stjerner. En pen hop, en av de finere i Cygnus, med varierende tetthet langs en ujevn kant, uthult i sentrum. Var lokalt rikest mot nord-nord-øst. Godt adskilt fra resten av feltet feltet.

PK 86-8.1, planetarisk tåke i Cygnus: Måtte rote litt i feltet før jeg fant den ved 85x, grunnet veldig liten størrelse. Sett som uskarp relativt til omkringliggende stjerner. Overflatelysstyrken var høy. Ved 250x var den oppløst i en liten ujevn skive, økende konsentrasjon mot midten. Var ikke helt rund. Kan ha vært litt større enn NGC 6886 beskrevet ovenfor.

M15, kulehop i Pegasus: Seeingen var god, så ved 250x var den godt og vakkert oppløst! Med de ytterste stjernene inkludert, dekket den kanskje 60% av feltet. Den virkelig stjernerike delen var imidlertid mye mindre. Den gjorde seg både i direktesyn og sidesyn. I direktesyn var flere av de sterkeste enkeltstjernene å skille fra hverandre helt i midten. I sidesyn kom de svakere stjernene frem, og gav inntrykk av stor stjernerikdom. Ved 500x begynte definisjonen å lide, men hele feltet var fylt med stjerner.

NGC 7235, åpen hop i Cepheus: Ved 120x hadde den liten utstrekning. Ikke rik, men skilte seg greit ut. Telte ca. 16 stjerner. En sterkere stjerne var på syd-øst-siden, i tillegg var en oransje stjerne i nærheten av den. Grovt sett parallellogramformet, og hadde ingen konsentrasjon i noen bestemt retning.

IC 5217, planetarisk tåke i Lacerta: Nok en knøttliten tåke, lett å se bare den først ble funnet ved 120x. Ved 250x var den en diffus, gråblå, meget liten flekk med det som antakelig var en sentralstjerne. Høy overflatelysstyrke.

M71, kulehop i Sagitta: Bra oppløst; noen sterkere stjerner skilte seg ut. I sidesyn ble den tåkete bakgrunnen bedre oppløst. En pen stjernerik ansamling ved 188x. Sammenlignet med M56 i Lyra hadde M71 større synlig utstrekning (i alle fall denne kvelden) og sterkere enkeltstjerner. Var kantete i fasongen. En pen, stjernerik ansamling. I midten var en tett dobbelstjerne, i utkantene var en bredere dobbel.

NGC 637, åpen hop i Cassiopeia: En godt adskilt, liten hop med 5 lyssterke enkeltstjerner, én dobbel. I tillegg var noen svakere som buktet seg over dens utstrekning. Ikke veldig rik, men telte en 15-16 stjerner av varierende styrke godt konsentrert. 120x.

Siste objekt var Dobbelthopen, NGC 869 og 884, som alltid skiller seg ut med den store mengden sterke stjerner, og varierende farger.

Avsluttet kl. 22.35.

tirsdag 12. oktober 2010

Obs. rapport, 11. oktober 2010

Vi hadde en fin tur til Arildsåsen med Tommys 18-tommer f/4,4 dobson. Det var ganske mørke forhold, og tørrere luft enn sist. For en gangs skyld var også luften rolig her. Klar og fin Melkevei på himmelen. Over nordhorisonten var til dels mye nordlys. Et bredt, grønt bånd strakte seg langt – tidvis var noen sølyer også å se. Nordlyset reduserte seg etter hvert, og forstyrret ikke der vi så. Til stede: Tommy Jansen, Eric Jensen, Istvan Nagy og en fra Vitensenteret på Sandnes (sistnevnte var ikke med oss hele kvelden). Vi begynte ca. kl. 21.20.

I hovedsak så vi på lyssterke objekter.

Vi begynte på Slørtåken i Cygnus og sveipet frem og tilbake mellom østre og vestre komponent. Vestre del var tydelig, skarp, smal og var delt i to parallelle filamenter. Østre del var strukturert og rotete. Også en tredje separat del ble vist bra. Vi sammenlignet Lumicons OIII-filter med Televue sin og kom frem til at Lumicon gav mørkere himmelbakgrunn. 95x.

Komet 103P Hartley 2 var nå kommet nær stjernen Mirfak i Perseus, og syntes å ha blitt enda sterkere. Tydelig dott i søkekikkerten; stor og utblåst i teleskopet. Kometen hadde økende konsentrasjon mot en liten kjerne. Som på den 08. oktober var lysfordelingen asymmetrisk. 95x.

Vi valgte så å gå løs på 7 kulehoper etter hverandre da dette gav godt inntrykk av de forskjellige utseender de kan ha, samt at de i det hele tatt er imponerende syn under gode forhold.

M13 i Hercules var nokså høyt på himmelen, men på vei mot vest, så vi begynte her. Ved 95x var den kraftig og kontrastrik, med stor halo av svakere stjerner og en bred kjerne. Forstørrelsen ble økt til 155x. I kjerneområdet var flere sterke enkeltstjerner (til kulehop å være) som gjorde den godt oppløst i direktesyn. Bakenfor disse var en kornete tåke av svakere.

Vi holdt oss ved 155x gjennom resten av kulehopturneen.

M92 mot nord-øst hadde mindre halo, og mer en kompakt kjerne som hadde høyere intensitet og var løst opp i noen sterkere stjerner. Det totale inntrykket blekner litt i forhold til M13, men M92 er en flott kulehop. 155x.

M71 i Sagitta var en stjernerik klump av liten utstrekning og lavere intensitet, fortsatt godt oppløst i mange svakere stjerner mot en tåkete bakgrunn. Den hadde intet kjerneparti, men en gradvis økende konsentrasjon fra kanten mot et bredt platå. En attraktiv ansamling i et felt fylt med stjerner. Minnet om en svært rik, kompakt åpen hop. 155x.

M15 i Pegasus, hadde en utstrakt halo som økte opp mot en liten knute av en kjerne. Intensiteten økte ganske glatt, og hopen var ikke så ujevn som de andre. Stjernerik overalt; en lyssterk, vakker ansamling. 155x.

M2 i Aquarius hadde mindre halo (i rapport av 8. oktober beskrives utstrekningen som "lignende", men den var den kvelden blitt observert en god stund etter M15). M2 hadde svakere enkeltstjerner og mindre bratt økning mot en bredere kjerne. Oppløst i mange svake stjerner, men mer tåkete enn de andre Messier-kulehopene og virket således glattere. Likevel lyssterk og kontrastrik. Ikke høyt over horisonten, men nær kulminasjon. 155x.

NGC 7006 i Delphinus var en meget liten kulehop som riktignok fremstod tydelig, men bare med litt oppløsning ute i kanten. Jevnt økende konsentrasjon mot midten av en ellers tåkeaktig dott. 155x.

M56, kulehop i Lyra: Denne var ganske godt oppløst i en kornete ansamling av stjerner, og var uten kjerneparti. Av lav intensitet i forhold til mange Messier-hoper. Liten halo. 155x.

Vi tok så for oss noen andre objekter, og observerte Ringtåken i Lyra, som var i nærheten av M56. Den fremstod lyssterkt og med en bred, tydelig og ujevn ring ufiltrert ved 155x. Tåke av lavere intensitet var i sentrum.

Vi flyttet så ned til nærheten av huset igjen, da gårdseier skulle se til kyrne i fjøset og måtte ha på lys der en stund! Kikkerten kunne bæres i fullt oppsatt tilstand av 2 personer, med en tredje til å stabilisere.

M31, Andromeda-galaksen, var et flott syn i 10x70 søkekikkerten, og støvsky var antydet i den som et mer brått fall i lysstyrke langs en kant. I teleskopet var den svær og lyssterk, med to påfallende lange støvbånd. En lokal stjernesky ble også sett. Satellittgalaksen M32 var en intens liten kule, M110 stor og utblåst. 95x.

NGC 663, åpen hop i Cassiopeia: Vi stoppet på denne en stund mens vi så gjennom hva vi skulle gå til etterpå. 663 var rik og godt adskilt. Den hadde et rotete utseende som er vanskelig å beskrive. Et par doble stjerner skilte seg ut i den, samt et lokalt rikere område av svakere stjerner. 95x.

NGC 744, åpen hop i Perseus: Ved 95x en løs liten gruppering av stjerner, i overkant av et dusin stykker. Arrangert grovt sett rektangulært, med noen få stjerner innenfor. Tydelig nok som hop, men ikke rik.

Berkeley 94, åpen hop i Cepheus: En tydelig liten knute av klare stjerner, kanskje 9-10 stk. Ikke rik, men kompakt nok gruppert til at de skilte seg ut i feltet. Nær en gul-oransje stjerne.

King 9 og NGC 7245 i Lacerta: Disse lå tett ved hverandre. Disse var to små anrikninger i et stjernerikt felt. Kornete og grå ved 95x. Ved 155x var King 9 klart mest tåkete, med bare et fåtall stjerner oppløst. NGC 7245 hadde klarere stjerner og var bedre oppløst.

Vårt siste objekt for kvelden var kantspiralgalaksen NGC 891 i Andromeda. Kontrasten var god ved 155x, og galaksen var et givende syn. I sidesyn strakte den seg langt, med avtakende styrke ut i endene. Støvskyen ble sett fint i de sentrale områdene og kunne følges et stykke. Sidesyn gav best kontrast, da overflatelysstyrken var moderat til lav.

Vi avsluttet før kl. 23.30.

Tillegg: Glemte å nevne at Jupiter faktisk var det siste som ble observert. Den røde flekken var rett i midten av det svake søndre båndet. Mange delinger, ujevnheter og svakere bånd ble sett. Jupiter var flott i den rolige luften.

lørdag 9. oktober 2010

Obs. rapport, 08. oktober 2010

På Arildsåsen med 22-tommeren. Sigmund og jeg var der først, Per kom kanskje 40 minutter senere. Melkeveien høyt på himmelen var kontrastrik, og forholdene lenger nede mot horisonten dårligere. Rimelig å anta at grensemag. var rundt 6. Seeingen var ofte dårlig, men temperaturen behagelig. Observasjonene begynte rett etter kl. 21.00.

Vi begynte på kometen 103P Hartley 2, som nå så vesentlig bedre ut. Vi hadde tidligere ikke sett den fra et mørkt sted, pluss at den kan ha vokst litt. Mørk himmel hadde nok mest å si. Dette er en av de finere sammenlignet med visse vi har sett - Kometen hadde en stor diffus halo som forsvant ut i bakgrunnen. Intensiteten økte inn mot kjerneområdet, den var synlig med ganske høy kontrast. Kjernen kondenserte til en liten utsmurt (ikke stellar) knute. Lysprofilen var asymmetrisk, og vi kunne fastslå halens retning i den forstand at det var "mer komet" å se på en side av kjernen enn den andre. Videre var lysprofilen på den sterkere siden vifteformet. Utover dette kunne vi ikke se halen direkte, da kometen som helhet bare var avrund. På den andre siden sluttet haloen mer brått. Vi kikket på objektet to ganger – En gang før Per kom, og så etter. Den var klart best ved sistnevnte anledning, da vi hadde fått mer nattesyn og himmelen kan ha blitt mørkere. 85x og 120x forstørrelse brukt.

NGC 6503, galakse i Draco: Ved 120x var dette en litt tykk, lyssterk kantgalakse med jevnt over høy overflatelysstyrke. Ingen kjerne var å se. Overflatelysstyrken økte fra de diffuse endene opp mot et ganske jevnt intensitetsplatå. Sluttet mest brått langs sin nordre kant. Ved 188x var meget svake variasjoner å se i den. Et eller annet sted nær midten så den lyseste klumpen ut til å ligge, men var ikke utpreget. Et takknemlig objekt som galakse da den står ut bra fra bakgrunnen.

NGC 5907, galakse i Draco: En lang, meget tynn kantspiral! Ved 120x hadde den ujevn intensitet, med antydning til støvsky nærmest en av sidekantene. Kjernen stakk ut mest fra en side. Kontrasten kunne vært bedre her – Vi så svakt i retning nord-vest, mot byen. 250x var kanskje litt i meste laget, støvskyen kom og gikk. Galaksen strakk seg gjennom det meste av feltet.

NGC 5866 (M102), galakse i Draco: Ved 120x hadde denne galaksen høy overflatelysstyrke og kraftig, bred utbulning om kjernen. Den minner om en flygende tallerken fra en 50-talls sci-fi-film! Gikk til 250x for å se det sentrale støvbåndet midt i kjernen. Dette så undertegnede bare tidvis, med passe mengde sidesyn. Seeingen var hovedproblemet, da støvbåndsegmentet i midten er smalt og lite. Så det bedre fra Østerrike under bedre seeing og med 4,5 tommer mindre lysåpning!

IC 1310 (Berkeley 50), åpen hop i Cygnus: Denne var ved 120x en liten, kondensert knute av stjerner i et ellers veldig stjernerikt felt. Økende konsentrasjon mot midten. Ved 250x var den i absolutt antall ikke så stjernerik, men de var veldig konsentrerte, så den skilte seg ut. En stjerne i midten var sterkere. I sidesyn gav den inntrykk av å ha en meget liten halo.

Per ankom da vi gikk til neste objekt.

NGC 6857, emisjonståke i Cygnus: Funnet som et lite, diffust glødende område med noen stjerner ved 120x. 188x og med UHC-filter økte kontrasten og objektets definisjon betraktelig. Det var kantete, avlangt og ujevnt med høy overflatelysstyrke.

NGC 7044, åpen hop i Cygnus: Denne var flott. Den var en lyssvak (mht. "overflate"-lysstyrke), men utstrakt og meget stjernerik åpen hop med halo av avtakende tetthet. Den var bredt konsentrert mot sentrum, mot et platå av et mylder av svake til meget svake stjerner. Minnet om en kulehop uten kjerneparti. Sidesyn gav god utstrekning på haloen. Krever mørk himmel. 120x, 188x. God oppløsning ved 188x, med ujevnheter i tettheten.

NGC 7026, planetarisk tåke i Cygnus: Denne var liten, med høy overflatelysstyrke i kjerneområdet. Gikk rett til 250x. Den hadde svake, diffuse utstikkere som kom best frem filtrert. Det lyse området hadde bipolaritet, men led under seeingen.

Vi besøkte så kometen for andre gang denne kvelden; se beskrivelse ovenfor.

NGC 7354, planetarisk tåke i Cepheus: Ved 120x fremstod den som en tydelig liten, sirkulær grå-blå skive. Svak ujevnhet var å se ved denne forstørrelsen. Ved 250x kom detaljene bedre frem med litt tid. Det ble etterhvert klart at den var mørkest i midten med en bred, diffus ring av lav kontrast rundt. Kontrasten ble bedret med UHC-filter.

IC 10, galakse i Cassiopeia: Dette var en veldig blass, helt diffus glød i feltet ved 120x. Den var ikke vanskelig, grunnet god utstrekning samt mørke nok forhold (til tross for sub-obtimal luft). Bevegelse av kikkerten gjorde den påfallende. Overlagrede stjerner gjorde at man fikk et falskt inntrykk av ujevnheter i galaksen.

PK 80-6.1, Egg-tåken, planetarisk tåke i Cygnus: Ved 120x kom den til syne som en liten avlang, ujevn flekk. Ved 250x var den klart lysest i en ende. Denne var separert fra motsatte ende av et mørkt bånd. Bedre seeing og høyere forstørrelse ville ha hjulpet.

PK 104-29.1 (Jones 1), planetarisk tåke i Pegasus: Ved ett tidspunkt observerte vi Jones 1; kronologien er usikker da opptak for objektet mangler. Ved 120x og med OIII-filter var den ganske kontrastrik mot en meget mørk, filtrert bakgrunn. Tåken var en stor, urund boble. I to separate segmenter langs randen var overflatelysstyrken høyest. Disse var forbundet via et nord-vestre segment av lav overflatelysstyrke, synlig i sidesyn. Mot syd-øst var kretsen brutt, så tåken var hestesko-lignende.

NGC 7062, åpen hop i Cygnus: Dette var en kompakt liten gruppe av ganske jevnsterke stjerner, godt adskilt fra bagrunnen. Stjernetettheten økte brått på kanten, var uten sentral konsentrasjon eller uthuling, og avtok like brått på motsatte side. Hvis jeg husker riktig var den plassert i en ramme av 4 sterkere stjerner på randen. 120x.

M15, kulehop i Pegasus: Ved 120x var den svært flott og stod ut kjempefint fra bakgrunnen! Den hadde en stor halo, hvis ytterdeler kom ut best fra sidesyn. Lysprofilen til M15 er vakker. Den avtok fra et svært kondensert, lite sentrum, jevnt utover og utover til den ytre haloen av spredte stjerner. Hopen var ved denne forstørrelsen godt oppløst i et mylder av stjerner, men lysprofilen gav den samtidig inntrykk av en (riktignok svært kornete) kontinuitet. 188x gikk fint, og løste opp sentrum bedre. Noen utpregede stjerner var her å se.

Per dro så hjem.

IC 1434, åpen hop i Lacerta: Denne hopen befant seg i et fabelaktig stjernerikt felt i Melkeveien. Hopen var utstrakt og fremstod som en enda rikere del av feltet. Den var følgelig meget rik og vakker, og hadde sentral konsentrasjon. Det var det store antallet øvrige stjerner som var med på å dempe den litt som hop betraktet. En lang gren av stjerner gikk ut til en side for hopen, mot vest. 120x, 85x. Sistnevnte forstørrelse var å foretrekke.

Vi gikk så innom noen av de lysere NGC-hopene i Cassiopeia. Disse hadde også fordel av mørk himmel siden de stod frem mer estetisk fra bakgrunnen og de svakere stjernepopulasjonene kom frem klarere. De var alle nokså nær hverandre, noe som lot oss sammenligne forskjellige (og flotte!) hop-utseender over kort tid.

NGC 663, åpen hop i Cassiopeia: Synlig som en flekk i søkekikkerten. I teleskopet ved 85x hadde hopen en god del kraftigere stjerner og mange svakere fordelt over et avlangt område. Et par hulrom i hopen var å se. Fordelingen var romlig rotete. Den var en rik, lyssterk og godt adskilt hop som stod frem godt fra den mørke bakgrunnen. Etter min mening en finere hop enn M103, som også er i området.

NGC 659, åpen hop i Cassiopeia: Denne befant seg rett i nærheten av 663, og kunne faktisk få plass i synsfeltet sammen med den (i hver sin ende ved randen). 659 var mye mindre, og mindre rik. Den var likevel en klar liten utpreget ansamling av forskjellige stjernestyrker. 85x.

NGC 654, åpen hop i Cassiopeia: Denne var nord for 663, og kunne i likhet med forrige hop også såvidt sees sammen med 663. NGC 654 var som 659 kompakt, men rikere og med mer jevnsterke stjerner. En lyssterk stjerne var overlagret. En pen liten, godt adskilt ansamling. 85x.

NGC 457, åpen hop i Cassiopeia: Dette er ET-hopen, som var av lignende utstrekning og rikdom som NGC 663, men hadde en annen romlig stjernefordeling. Den var synlig i søkekikkerten. I teleskopet ved 85x hadde den to lyse stjerner (en av dem kraftig) i en ende, og ellers mange klare stjerner fordelt over sin avlange utstrekning. Den var enda rikere på stjerner av en svakere populasjon. Hadde grener av stjerner ut fra seg. Vakker og godt adskilt fra bakgrunnen.

M2, kulehop i Aquarius: Vårt siste objekt for kvelden var denne lyssterke kulehopen. Den var et godt stykke forbi kulminasjon og ikke høyt på himmelen, men høy overflatelysstyrke kompenserte. Utstrekningen var tilsynelatende lignende M15, men den hadde en helt annen type kjerne - bred og ikke så utpreget sterke stjerner. Den var ved 120x og 188x dårligere oppløst enn M15, antakelig grunnet lavere plassering på himmelen og kanskje også svakere stjerner.

En fin avslutning på stjernekikkingen, som endte kl. 00.20.